Du hadde bestemt deg for å snakke med Harry og fortelle han hva du virkerlig føler. Du kan ikke gå rundt som dette. Ikke bare var det uretferdig mot guttene, men du fikk også lett hodepine. Dette kom til å bli en spennende kveld. Enten ble den hyggelig eller så ble den det stikk motsatte. 

---

Dere kom dere til tivoliet ganske fort. Du klarte ikke tenke på annet enn at Annie var utro mot Niall. Du måtte fortelle han det, men du ville ikke såre han.. Det som står først på "Everyone is going to kill me"-Listen er å snakke med Harry. Lysene blinket, jenter skreik og blikkene var skarpe. "Ikke se på meg!" Tankte du og så deg rundt. Se heller på mine verdenskjente venner over her. Du hatet når folk glanet. Ta ett bilde og se på det i stede. Dere kom frem til at dere ville ta berg og dalbanen først. Du elsket karuseller pg var med på alt. Født med ett adrenalin kick var det de alle pleide å si. Niall smilte og lo hele tiden. Du ville ikke være grunnen til at det smilet forsvant. Du ville være grunnen til at det var der. 

Etter noen runder på diverse karuseller bestemte du deg for å ta te-koppen for barn. Eleanor ble med og dere satt dere med to små gutter på ca. 10 år. De stakkars guttene fikk omtrent ikke plass i den lille vognen ettersom at det satt to kjemper ved siden av dem. Da dere var ferdig var du så svimmel at det plutserlig var dobbelt så mange mennseker rundt deg. Etter at du fikk ditt normale syn tilbake gikk du bort til Harry som satt på en benk. "Kan jeg snakke med deg?" Spurte du uskyldig og han resite seg opp. Du huket armen din i hans og gikk tett intill han. Det ble ikke sagt ett ord hele veien bort til starnden hvor dere satt dere ned tett ved siden av hverandre. "Jeg er så lei meg..!" Sa du og så ned i sanden. Han rettet seg opp og la armen rundt deg. "For hva?" Spurte han og hørtes bekymret ut. Du vred deg litt ut av grepet han og kikket opp på han. "Jeg har ikke følelser for deg - " Du stoppet og så ned i sanden igjen. ".. jeg elsker deg, men bare som en venn.. Rettelse bestevenn!" Sa du og så på han med ett tungt blikk. Han smilte svakt, men du så at han ikke mente det. Det ble helt stille og han satt bare å så i bakken. "Plis si noe." Sa du og dunket foten din lett bort i hans. Han så opp på deg og nikket. "Du har vell rett. Jeg har hele tiden vært usikker på om jeg virkerlig har ekte følelser for deg, men det bikker over til at du er en av mine aller beste venner og det kommer du altid til å være!" Sa han og smilte. "Den dagen du kom med Annie og det første du gjorde var å falle klarte jeg ikke annet enn å smile av hvor søt du var!" Sa han og lo svakt. Du begynte å le av tanken på deg selv liggende på gulvet sprellende som en fisk. Han hadde så utrolig rett. Dere var ment til å være venner!

Mer? (kort, men jaja!) 

//Mari